Sunday, November 24, 2013

امکان داشت فریبا نیز یکی از قربانیان قتلهای ناموسی باشد




رنجنامه زندگی زنان مریوان، امکان داشت فریبا نیز یکی از قربانیان قتلهای ناموسی باشد.
گفتگوی مینو همتی با فریبا رشیدی پیرامون معضلات زنان و دختران در مریوان

Fariba Could Have Been a Honor Killing Victim
Mino Hemati interviews Fariba Rashidه, about the horrors of honor killing in her hometown Marivan and its effects on the lives of the women and girls in that region. This interview was broadcast from RahaiZan TV program from Channel one Satellite TV trowd Iran, greater Middle East, Europe and North America.


The Transcript of the interview in Norwegian language:
Intervju med Fariba Rashidi
Kvinne og menneskerettighets aktivist

1. Kommer du fra byen Marivan? Kan du beskrive situasjonen for kvinner der?
Ja, min by Marivan er en av byene som befinner seg i det kurdiske område i Iran. Selv om byen er en kulturell by men er det mange forskjellige problemer når det gjelder kvinner. Det kan man dessverre peke på seksuell vold, æresdrap. Det finnes også fenomenet polygami i en stor del av samfunnet. Jentene i min by har mange forskjellige utfordringer som er utsatt for: Tvangsekteskap, ekteskap under alder(barneekteskap), turtur fra menn og familien sin side. De er fratatt av kjønhet og i å være en kvinne. De kan ikke bestemme over sitt eget liv og ønsker. De blir fornærmet og hjemarrest ofte. Når en kvinne blir utsatt for vold og seksuell overgrep er hun tvunget til taushet for det finnes ingen organisasjoner eller foreninger som kan beskytte de eller stoppe volden mot den. Så er det familien som bestemmer over alt og avgjør hvor livet deres skal føres til. Jenter som meg må bare holde kjeft! Vi må tole alt på grunn av ære og tradisjonelle fenomen ellers bli knivstukket og skjøt med våpen eller undertrykket slik at den eneste utvei blir selvmord!

2. i de siste årene har vi sett kvinlige bevegelser i Marivan byen. Organisasjoner som holder seminarer om æresdrap som skjer noen ganger imellom der, kan du forklare litt om disse aktivitetene og peke på noen eksemplarer i denne forbindelsen?
Ja, disse seminarene holdes i to dager og handles om samme tema men forkjempelser rundt vold mot kvinner kan ikke ha noe resultat utenom at kultur og tradisjonen blir endret. Siden ære, tradisjon og islamske kultur fører samfunnet blir det ikke noe endring. Siden kvinner blir sett som et kjønn(Gender) og kvinne blir handlet som et produkt får det ikke noe positivt til.
For menn er kvinner deres ære og rykte, ingen har rett å prate med dem, ingen skal se på dem eller lignende. Så til vi har denne kulturen denne æren og dette religiøse fenomenet så må vi forvente alle slags vold og drap og selvmord mot kviner. Da jeg var i Marivan byen, og den tiden som Fereshte Najati, ble drept av sin egen far, og hodet hennes ble hogget av ham, befolkningen protesterte mot det, de gikk i demonstrasjon og ville ha rettferdighet men sen bevegelsen hadde dessverre ikke noe resultat og folk opplevde et annet drap etter en kort tid i en av bygdene i Marivan previnsen som heter Dizli, kvinen ble drept av sin egen bror med våpen. Samtidig min nabo som gikk i selvmord. Hennes man hadde gitt henne olje og tvunget henne å brenne seg. Dette var veldig forferdelig for meg tenk på meg som nabo som var vitne for dette, jeg hadde mareritt hver natt og kunne ikke sove om natta i en lang periode. Dessverre skjer dette fortsatt og det finnes ingen straffer for det for selve det islamske regimet beskytter disse forbrytelsene, skjulte forbrytelser som både regimet og samfunnet vil ikke avsløre.

3. kan du snakke ut om dine egne opplevelser?
Ja, selvfølgelig. Etter alt jeg fortalte, var jeg et offer, et offer for tvangsekteskap som mindreårig. Jeg hadde ikke rett til å bestemme over mitt egget liv. Når jeg motsto ble jeg hjemarrest og utsatt for vold slik at jeg hadde ingen utvei unntatt selvmord, jeg gikk i selvmord men levde enda. Jeg har merker av turtur og brudd i kroppen ennå. Jeg har en sønn på 12 år som har ikke truffet i 10 år. Jeg er fratatt fra mine rettigheter som en mor. Jeg lever av å treffe mitt barn for en gangs skyld og klemme ham igjen. Dette er den største slag jeg har fått i livet. Ingen lov og organisasjon har hjulpet meg. I vårt samfunn finnes ingen rettigheter for kvinner.

4. Mange kvinner flykter fra Iran på grunn av disse årsakene du peker på. Er ikke din situasjon den triste realiteten som hjelpeløse kvinner opplever?
Ja, jeg fortalte det, jeg er et offer for denne forbrytelsen. Hvis jeg ikke hadde flyktet kunne jeg være offer for æresdrap. Jeg tenkte alltid på hvordan jeg kunne være i livet. Jeg slitet med vold og turtur. Så ble jeg nødt til å flykte for jeg kunne ikke tole mere vold og hadde mistet min tålmodighet. Om jeg ikke flyktet skulle jeg overgi meg til tradisjon, ære og den gamle kulturen. Jeg trengte trygghet, sikkerhet og fred som en kvinne. Noe jeg opplevde aldri i mitt fedreland. Mer enn alle andre etniske grupper i Iran og som en kurder. Det er så vanskelig at en kvinne velger illegale veier med mange tøffe problemer og skal bli hjemløs her i Europeiske land og gjennom veien sette livet sitt i fare. Om jeg ikke hadde noe problem ville jeg aldri sette mitt liv i fare. Urettferdigheter tvang kvinner som meg til å flykte men blir jeg dessverre ikke tatt på alvor. Jeg ønsker det finnes hår ennå!        
 
                  

No comments:

Post a Comment